Her skal gis en kort vurdering av overnevnte dom og de konsekvenser denne kan få for de som er involvert i disse skattesakene. Saken reiser to rettslige spørsmål:

- Foreligger det en alvorlig lovovertredelse som yrkestransportloven krever for at inndraging skal kunne skje og
- Foreligger det feil ved vedtaket som gjør dette ugyldig av andre grunner, forutsatt at det foreligger en alvorlig overtredelse av lovgivningen.

Faktum:

A var dømt til 60 dagers betinget fengsel for overtredelse av skatte- og regnskaps-lovgivningen, for å ha unndratt 723.000 kroner i omsetning. Da dommen var rettskraftig varslet kommunen om inndraging av løyver og disse ble ved klagenemdas vedtak av 25 november 2008 inndratt. A reiste deretter sak for å få kjent vedtaket ugyldig.

Foreligger det alvorlig lovovertredelse i yrkestransportlovens forstand

Høyesterett legger til grunn at i utrykket ”alvorlig lovovertredelse” i yrkestransport-forskriftens § 6 bokstav b, ligger det tre momenter:

- Den strafferettslige rubrisering (hvilket straffebud som er nyttet),
- Den konkrete grovhet i bruddet og
- Graden av skyld.

HR legger til grunn at rubriseringen tilsier at vilkåret om alvorlig overtredelse er oppfylt. Når det gjelder skyldgraden sier hun:

”Hadde det dreid seg om domfellelse for forsettelige handlinger, er jeg ikke i tvil om
at lovbruddene med rette er subsumert som ”alvorlig lovovertredelse”.”

A var imidlertid kun dømt for uaktsom overtredelse av skatte- og regnskapslovgivningen, for å ha unndratt 723.000 i inntekter. Om dette sier hun:

”Dette er et så markert avvik fra alminnelig aktsom handlemåte at det med rette er
subsumert som ”alvorlig lovovertredelse.”

Deretter legger Høyesterett til grunn at A ”ikke lenger fyller kravet til god vandel”.

Med andre ord foreligger det rettslig grunnlag for å inndra løyvene til de som har fått dom eller vedtatt forelegg for overtredelse av skatte- og regnskapslovgivningen i dette sakskomplekset.

Foreligger det andre feil ved vedtaket?

For Høyesterett var det et spørsmål om hvor langt domstolene kan gå i å overprøve kommunens skjønn i saken. Dette er gammelt tema i diskusjonen om hvor langt domstolenes adgang til gå inn i selve forvaltningskjønnet går. Det har imidlertid liten interesse for betydningen av dommen og berøres derfor ikke nærmere.

Lovens § 29 om tilbakekall av løyve sier at det ”kan” tilbakekalles. Dette forutsetter at forvaltningen vurderer om dette bør skje. Retten foretar en relativt grundig gjennomgang av både etatens vedtak og begrunnelsen fra klagenemda på dette punkt og konkluderer slik:

”Det jeg har gjennomgått, viser etter mitt syn at det ikke ble foretatt en vurdering avom løyvet bør tilbakekalles, slik § 29 forutsetter. Tilbakekall av løyvet synes å ha vært en automatisk konsekvens av at den ankende part (A) var straffet for en ”alvorlig” lovovertredelse. Dette kan ha hatt betydning for utfallet av saken, og jeger derfor kommet til at vedtaket må kjennes ugyldig.”

Med andre ord oppheves vedtaket på grunn av manglende begrunnelse for hvorfor løyvene skal inndras.

I neste avsnitt forutsetter hun at kommunen behandler saken på nytt og da begrunner – i tilstrekkelig grad – at løyvene hans bør inndras. Med andre ord oppfordrer retten kommunen til å begynne på nytt – og komme til samme resultat som det opphevede vedtak.

Konsekvenser av dommen

Alle som var innblandet i skattesaken fra 2000 til 2003 er i en posisjon hvor deres løyver kan inndras av kommunen, dersom løyvemyndigheten mener det er grunn til å gjøre det.

Høyesterett stiller strengere krav til den begrunnelse som må gis for inndraging enn det kommunen hittil har gitt for slikt vedtak.

Hele dommen kan du lese her.

Oslo, 26 mars 2010

Runar Kehlin

advokat